Siden Barbu Jernverk ble nedlagt omkring 1665 hadde det ikke vært noe jernverk i dette distriktet. Bakgrunnen for opprettelsen av Frolands Jernverk må ha vært tanken om å utnytte ressursene i Arendalsfeltet på et sted i nærheten av gruvene.
Et annet viktig moment var i tillegg å finne et sted som hadde rikelig tilgang på ressursene vannkraft, tre og kull. Alt dette klaffet på gården Træ ved Trævatn. Der var det allerede et stort sagbruk med rikelig tilgang på vannkraft og trevirke. De som sto bak opprettelsen av Frolands Jernverk var Arendalsborgerne Hans Hagerup, Røer og Toft. De hadde stablet den nødvendige startkapitalen på beina, men visstnok med hjelp fra engelske interesser.
Hans Hagerup som var hovedmannen, var veier og måler i Arendal, dvs. at han hadde et kongelig embete, og for å kunne opprette et jernverk på denne tida, var det viktig å ha gode kontakter innen statsadministrasjonen. Det kongelige privilegiebrevet ble utstedt 6. Juni 1763. Initiativtakerne hadde sett seg ut Trægården i Froland som et egnet sted for å anlegge et jernverk.
Det var på flere måter et godt stedsvalg: det fantes vannkraft; man befant seg midt i et skogområde; avstanden til forskjellige gruveområder var ikke stor. Eieren av gården, Skjelluf Træ, var ikke begeistret for forslaget, og da han fikk valget om enten å leie ut gården eller selge den til jernverket, valgte han i første omgang motvillig å leie den ut. I sånne tilfeller spilte den private eiendomsretten svært liten rolle.
Når et jernverk fikk sine privilegier innebar det at de fleste andre hensyn var underordnet hensynet til jernverkets behov. I sånne tilfeller spilte den private eiendomsretten svært liten rolle. Når et jernverk fikk sine privilegier innebar det at de fleste andre hensyn var underordnet hensynet til jernverkets behov. Da det ble klart at det skulle opprettes et jernverk i Arendal oppland, kom det kraftige protester fra flere hold.
Trelasthandlerne i Arendal oppfattet verket som en utidig konkurrent i forhold til skogsressursene, og de gjorde alt de kunne for å forhindre verket fra å bruke Nidelva som transportåre. Dette førte etterhvert til at Grimstad ble utskipningssted for verkets produkter og innskipningssted for varer til verket.
Alle protestene førte til at Froland sirkumferens ble noe annerledes enn den i teorien skulle ha vært og sånn som eierne kunne ha ønsket seg det. Ca. 2-300 gårder fikk forpliktelser til å levere trekull, men av disse lå bare noen få i Froland - de andre Frolandsgårdene hadde forpliktelser i forhold til Næs Jernverk og overfor verk som drev gruver ved Arendal.